Om Jakobs oppvekst med hester

Var Jakob en “Drømmer”?

Se bare her om noe av hva han en gang har skrevet.
Jakobs lille, men så store Drøm; som han kaller det.

Min drøm

I min barndom, som var sterkt preget av min mors liv med hester, var min drøm å få oppleve å sitte på hennes flotteste hest, Tarzan, og så sitte så stille jeg kunne, og være med hans naturlige bevegelser, uten å forstyrre ham.

Dette tok jo sin tid, men endelig sommeren 1948, fikk jeg opplve nettopp dette for første gang, 5 år gammel!

Hvis jeg satt stille nok, dvs ganske avspent og ballansert, og med ekstremt lette tøyler, og bare strammet setemusklene mine etter min mors anvisninger, ja, så gjorde Tarzan netopp de bevegelsene som jeg ønsket meg og stille gav ”beskjed” om (uten helt å fatte sammenhengen den gang).

En vakker dag føltes det som om jeg satt på en sky, en fantastisk følelse, som jeg aldri glemmer.

Etter hvert som tiden gikk, fikk jeg også oppleve at Tarzan opplagt hadde glede av å være med meg, der jeg satt ganske stillhet, og gjorde nesten ”ingenting”.

Denne følelsen av å “gjøre ingen ting” og likevel ride svært krevende dressurøvelser, får man gradvis mer og mer ved å ride med Voltesits, lære av hesten, og ikke prøve å “lære” hesten noe!

I mange år nå har Jakob fått oppleve at det kan ta ganske få steg eller minutter å “legge om” en såkalt umulig, sta osv. hest til å bli harmonisk, og det takket være den Voltesitsen han etter hvert har fått bruke, og derved fått lære av veldig mange hester!

Jakobs tid med Radamés

Etter årene med Tarzan og Clary, kom Radamés inn i min værden, og takket være ham, fikk jeg en slags følelsesmessig nærhet til hester, som bare noen ganske få av mine elever er blitt oppmerksomme på at jeg har.

Noen kaller det “hestehvisker”, selv om jeg ikke synes det er et godt begrep, fordi jeg sjelden lager lyd! Derimot legger jeg av og til en hånd på hestens skulder når jeg tenker på hva jeg ønsker at hesten skal gjøre (jeg har veldig varme hender, så alle hester liker det!).

Det er snarere en nærhet til hesten, der jeg tenker hva jeg ønsker, og så tar ett lite skritt tilbake, og (oftest) sier ett ord, samtidig som jeg så utfører den bevegelsen jeg tenker på, hvorpå hesten gjør den samme bevegelsen! Dette er nok en fordel, spesielt når jeg skal berolige overnervøse hester!

Dette lærte jeg først av Radamés, som viste det tydelig en lørdag da jeg skulle hjem etter midnatt fra Oslo sentrum, blakk, kald og trett; da gikk jeg til Oslo Ridehus, og inn i boksen til Radamés. Der ba jeg ham legge seg ned, og sovnet snart i halskroken hans.

Slik lå vi hele natten gjennom, til jeg våknet av en svak “hysj”-lyd, som kom fra Ingermann (stallmesteren) og stallguttene hans, samt noen fnis fra en del tidlige ryttere, som jo ikke hadde sett noe slikt før! Den morgen fikk Radamés ekstra god frokost, og lek i ridehuset etterpå!

Da lærte jeg for alvor om ro, og gir du hesten ro og mulighet til å oppfatte hva du ønsker, så gjør den det!