Forord ved Pia Høgseth om
Anne Lise Kielland
28.10.1919 – 21.07.2005
Anne Lise Kielland var ikke bare en rytter – hun var også en kunstner i sadlen og en tenker i stallen. Hun forsto tidlig at hester har sitt eget språk, som slett IKKE er norsk!
I en tid da dressursporten i Norge var i sin spede begynnelse, red Anne Lise med en tydelig mer følsom, forståelsesbasert tilnærming; hun lærte av hestene.
Hun er fremdeles den norske dressurrytteren i moderne tid som har nådd lengst internasjonalt – og mange norske rytterne som rir med kvalitet og bevissthet i dag, kan spore sin ridning tilbake til henne.
Anne Lise Kielland
Anne-Lise konkurrerte internasjonalt på et høyt nivå, men det var i hverdagsridningen og undervisningen hun virkelig kom til sin rett. Hun hadde evnen til å se hesten – virkelig se den – og møte den med en ro og presisjon som gjorde at hestene trivdes, samarbeidet og utviklet seg. Hun var ikke opptatt av medaljer. Hun var opptatt av kontakt, balanse, og det usynlige språket mellom rytter og hest.
Tarzan ble starten på en arv
For mange er hun også kjent som rytteren til den legendariske hesten Tarzan. Det var på Tarzan sønnen Jakob som femåring fikk ride sine første skritt – et møte som ble starten på et livslangt fellesskap mellom mor, sønn og hestekunst. I hjemmet til Anne Lise ble ridning ikke lært som kommandoer, men som en dialog. Det var her Jakob lærte om det han senere skulle gjenkjenne som voltesits.
Det var nettopp Jakobs mor som innførte voltesits i Norge
Det var faktisk Jakobs mor, Anne Lise, som ga navnet Voltesits til det som i Tyskland kalles Biegesitz – en måte å sitte på som gjenspeiler hestens bøyning og form i bevegelse. Hun forsto tidlig at rytteren måtte bli en del av hestens bevegelser for at dressur virkelig skulle fungere.
Voltesitsen ble hennes signatur – og en arv hun førte videre gjennom undervisning av ryttere og ikke minst Jakob, som førte metodikken videre i årevis.
Undervisning med kraft og varme
Anne Lise underviste ikke med store ord eller bastante regler. Hun brukte øynene, stemmen og roen. Hun stilte spørsmål som fikk rytteren til å tenke selv: «Hva sier hesten deg nå?» eller «Hva skjer om du lar være å gjøre noe?»
Hun trodde på hestens naturlige språk og vilje til samarbeid, og hun formidlet det med en varme og tålmodighet som gjorde inntrykk.
Et etterord i bevegelse
Anne Lise Kielland gikk foran – ikke bare i konkurranser, men i forståelsen av hva ridning kan være. Hennes arv lever videre i ryttere, i tanker, og i bevegelsene til de som rir med kroppen i harmoni med hesten.
Gjennom Jakob fortsetter denne arven å vokse – og gjennom hver rytter som spør: Hvordan kan jeg forstå hesten bedre?
